Det krever erfaring å gjenkjenne et godt motiv i fotografering. Denne erfaringen oppnås ikke bare gjennom teoretisk kunnskap, men først og fremst gjennom praksis – og gjennom å bevisst akseptere feil. Den som fotograferer, må være forberedt på å ta bilder som ikke blir bra. Spesielt i digital fotografering er denne friheten større enn noensinne: Mislykkede forsøk koster ikke lenger filmmateriale, mislykkede bilder kan slettes, analyseres og legges bak seg.
Men før teknikk og bildebehandling kommer til anvendelse, må man ta et mye mer grunnleggende skritt: å tenke annerledes. Det er ikke motivet i seg selv som er avgjørende, men måten vi ser det på. Øvelser som å tenke i svart-hvitt eller å arbeide målrettet med et bilde i forskjellige varianter, er til stor hjelp. De trener øyet til å se former, kontraster, stemninger og bildets budskap.
Jeg vil illustrere denne prosessen ved hjelp av ett enkelt motiv. Det samme bildet er bevisst tolket på flere måter – hver utarbeidelse legger vekt på noe annet og forteller en litt annen historie.
Bildet i farger
Fargeversjonen tilsvarer mest vår naturlige oppfatning. Farger gir orientering, følelser og kontekst. De kan støtte, men også distrahere. I denne versjonen vises motivet slik det ble funnet – ærlig, direkte og uforfalsket. Utfordringen her ligger i å bruke fargene bevisst uten at de dominerer bildets budskap.
Gammel fargeinversjonsfilmstil
Bearbeidingen i stil med den klassiske Ektachrome-filmen gir bildet et nostalgisk preg. Typisk er kjølige fargetoner, sterke kontraster og en lett forvrengt fargepalett. Agfachrome ga en lignende effekt, men Agfa hadde en varmere karakter. Denne karakteren fjerner seg bevisst fra virkeligheten og vekker minner, følelser og assosiasjoner. Bildet virker mindre dokumentarisk, men mer fortellende og tidløst.
Svart-hvitt
I svart-hvitt-versjonen reduseres motivet til sine essensielle bestanddeler. Fargen forsvinner helt, og form, lys og kontrast kommer i forgrunnen. Denne reduksjonen tvinger betrakteren – og også fotografen – til å se nærmere etter. Linjer, strukturer og toner bestemmer nå bildeeffekten. Ofte blir det her spesielt tydelig om et motiv virkelig fungerer.
Svart-hvitt med sepia-toning
Sepia-toningen kombinerer klarheten i svart-hvitt-fotografiet med et snev av varme og nostalgi. Den tar noe av bildets strenghet og gir det en roligere, nesten melankolsk stemning. Denne effekten egner seg spesielt godt for motiver som handler om tid, minner eller forgjengelighet. Toningen finnes i to former: brun toning (sepia) og blå toning (selen). Den var også et trinn før håndkolorering. Dette var nødvendig fordi svart-hvitt-bilder vanligvis har svært høye kontraster, slik at proteinlasuren ikke kan utfolde sin effekt. Mens sepia-toningen skaper varme, virker selen-toningen kjølig og distansert.
Konklusjon
Å bevisst bearbeide et bilde i forskjellige varianter er mer enn bare å leke med filtre. Det er en øvelse i å se, tenke og ta beslutninger. Hver variant endrer bildets budskap – noen ganger subtilt, andre ganger tydelig. De som engasjerer seg i denne prosessen, utvikler ikke bare sin personlige stil videre, men lærer fremfor alt å oppfatte motiver mer bevisst og tolke dem fotografisk.
