Beskyttelse av personligheten på tvers av landegrensene
Et foto fanger et øyeblikk. Det forteller historier, dokumenterer historien og bevarer minner. Men hvert bilde der en person er gjenkjennelig, berører ikke bare kunsten eller fotografiet – men også en grunnleggende personlighetsrett: retten til eget bilde.
I motsetning til opphavsretten, som beskytter skaperen av et verk, beskytter retten til eget bilde den avbildede personen. Den skal sikre at hvert menneske i utgangspunktet selv kan bestemme om og i hvilken sammenheng bildet av vedkommende skal publiseres eller spres. På dette punktet blir opphavsmannens publiseringsrett begrenset til fordel for den avbildede personens personlighetsrett.
De historiske røttene
Ideen om at mennesker skal ha rett til å bestemme over bruken av sitt eget bilde, utviklet seg først med de tekniske fremskrittene i det 19. århundret. Før oppfinnelsen av fotografiet var portretter arbeidskrevende og kostbare. Med kameraet kunne imidlertid mennesker plutselig fotograferes uten store anstrengelser, og bildene deres kunne publiseres i aviser eller på postkort.
I Sveits kunne denne retten til eget bilde allerede utledes av forfatningen fra 1848. Men et viktig vendepunkt var året 1890, da de amerikanske juristene Samuel D. Warren og Louis D. Brandeis publiserte den banebrytende artikkelen The Right to Privacy. De argumenterte for at hvert menneske har rett til å bli beskyttet mot uønsket offentlig fremstilling. Deres bidrag regnes fremdeles som en av grunnsteinene i moderne personvern.
I Tyskland ble denne lovgivningen fremskyndet av Bismarcks død. Den gang trengte to pressefolk seg inn i Bismarcks dødsrom og fotograferte ham på dødsleiet. I Europa utviklet retten til eget bilde seg videre, særlig i begynnelsen av det 20. århundret. I mange land ble det innført lover som ikke lenger bare beskyttet eiendom eller ære, men uttrykkelig også en persons avbildning.
Retten til eget bilde som personlighetsrett
I dag er retten til eget bilde anerkjent i mange stater, enten gjennom lovgivning eller rettspraksis. Selv om den konkrete utformingen varierer fra land til land, er grunnideen nesten den samme overalt:
Hvert menneske har i utgangspunktet rett til å bestemme om bildet av seg selv kan tas, publiseres eller brukes på annen måte.
Denne beskyttelsesretten tjener ikke bare personvernet. Den beskytter også et menneskes verdighet, identitet og selvbestemmelse.
Internasjonal betydning
Det finnes ingen enhetlig, verdensomspennende lov om retten til eget bilde. Likevel støttes beskyttelsen av personligheten internasjonalt av en rekke rettsordninger og internasjonale menneskerettighetskonvensjoner.
Av særlig betydning er:
Artikkel 12 i Verdenserklæringen om menneskerettigheter (1948), som beskytter ethvert menneske mot vilkårlige inngrep i privatlivet.
Artikkel 17 i Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, som garanterer en tilsvarende beskyttelse.
Artikkel 8 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, som beskytter retten til respekt for privat- og familielivet og som brukes av domstolene i mange europeiske stater som grunnlag for beskyttelsen av retten til eget bilde.
Disse regelverkene fører til at retten til eget bilde i dag i mange deler av verden anerkjennes som en del av den generelle personvernbeskyttelsen.
Samtykke som prinsipp
Internasjonalt gjelder i stor grad det samme prinsippet:
En gjenkjennelig person bør i utgangspunktet gi sitt samtykke før bildet blir offentliggjort.
Samtykket kan gis uttrykkelig eller – avhengig av nasjonal lovgivning – også stilltiende. For kommersiell bruk, for eksempel i reklame eller produktkampanjer, gjelder det i mange land særlig strenge krav.
Unntak
Nesten alle rettssystemer kjenner til unntak fra samtykkekravet. Dette omfatter for eksempel:
- offentlige personer i forbindelse med nyhetsformidling av allmenn interesse,
- bilder fra offentlige arrangementer,
- personer som kun fremstår som en del av et landskap eller en større folkemengde,
- journalistisk nyhetsformidling, forutsatt at den er i allmennhetens interesse og at personvernrettighetene tas hensyn til på en hensiktsmessig måte.
Hvor langt disse unntakene strekker seg, varierer imidlertid betydelig fra land til land.
Den digitale tidsalderen
Med sosiale nettverk og kunstig intelligens har retten til eget bilde fått en ny dimensjon. Bilder kan på få sekunder spres over hele verden, endres eller rives ut av sin opprinnelige sammenheng.
Nettopp derfor blir samtykket fra den avbildede personen stadig viktigere. Det som en gang er publisert på internett, lar seg ofte knapt fjerne fullstendig. Sammen med de digitale bildene overføres også tilleggsdata, og derfor spiller personvernet også en rolle her. Spesielt bilder tatt med smarttelefoner er svært datakrevende. Men også våre profesjonelle digitale kameraer er i ferd med å ta igjen dette. Mens denne datasparefunksjonen for lengst har forsvunnet fra forbrukerkameraene.
For fotografer innebærer dette et spesielt ansvar. God fotografering handler ikke bare om teknikk og kreativitet, men også om respekt for menneskene foran kameraet.
Samspillet med opphavsretten
Retten til eget bilde og opphavsretten har ulike formål.
Opphavsretten beskytter fotografen som skaperen av bildet. Retten til eget bilde beskytter personen som er avbildet.
Derfor kan begge rettighetene gjelde samtidig. En fotograf har som regel opphavsretten til sitt bilde, men har ikke ubegrenset rett til å publisere det dersom dette krenker rettighetene til den avbildede personen. Omvendt har den avbildede personen ikke lov til å reprodusere eller offentliggjøre bildet etter eget forgodtbefinnende dersom dette krenker fotografens opphavsrett. Opphavsrett og retten til eget bilde er begge personlige rettigheter, og er dermed absolutte og gjelder i 75 år etter opphavsmannens eller den avbildede personens død.
Konklusjon
Retten til eget bilde er et uttrykk for et universelt prinsipp: Hvert menneske skal selv kunne bestemme hvordan sitt bilde brukes. Selv om lovbestemmelsene varierer fra land til land, er beskyttelsen av personligheten i dag en anerkjent del av moderne rettsstater og internasjonale menneskerettighetsstandarder.
Den som fotograferer, bærer derfor ikke bare ansvar for kvaliteten på bildene sine, men også for å behandle menneskene som er avbildet på en respektfull måte. God fotografering forener kunstnerisk frihet med rettslig bevissthet – og nettopp denne balansen danner grunnlaget for en ansvarlig omgang med bilder.
